Sikkerhet for mannskapene og risikovurdering under innsats

Brann- og redningsarbeid kan aldri gjøres helt risikofritt. Risikoen skal likevel være vurdert, og mannskapene skal kjenne farene de møter. Denne siden handler om hvem som har ansvar for mannskapenes sikkerhet, hvordan risikoen vurderes før, under og etter en hendelse, og hva granskinger av ulykker i Norge og andre land peker på.

Røykdykkerspesifikke regler, som returvei, luftforbruk og når røykdykkerinnsats skal avbrytes, står i røyk- og kjemikaliedykking. Verneombud, AMU og det systematiske HMS-arbeidet på stasjonen er beskrevet i internkontroll.

Hvilke regler gjelder?

Brann- og redningsvesenforskriften har ingen egen paragraf om mannskapenes sikkerhet. DSB skriver i veiledningen at den gamle bestemmelsen om røyk- og kjemikaliedykking ble tatt ut fordi «personellets sikkerhet er regulert i HMS-regelverket». Det betyr at arbeidsmiljøloven og forskriftene under den gjelder fullt ut, også midt i en innsats.

De viktigste kravene:

Brann- og redningsvesenforskriften kommer i tillegg. § 12 slår fast at den overordnede ledelsen under innsats skal ivaretas av lederen av brann- og redningsvesenet eller noen i overordnet vaktberedskap, og at utrykningslederen leder når ingen av dem er tilgjengelige. Innsatsen skal organiseres etter et nasjonalt enhetlig ledelsessystem. § 26 krever et system for å evaluere hendelser, dele og motta evalueringer fra andre, og dokumentere hvordan læringspunktene blir tatt i bruk.

Ansvaret for risikovurdering og øving ligger hos arbeidsgiveren, ifølge DSBs veiledning til forskriften. Den som leder på skadestedet, skal sørge for sikkerheten i arbeidet hun eller han leder. Det kan bare skje innenfor de rammene arbeidsgiveren har lagt gjennom planer, bemanning, utstyr og opplæring.

Risiko vurderes i fire faser

1. Før hendelsen

Sikkerheten under innsats bygger på valg som er tatt på forhånd. Beredskapsanalysen er grunnlaget for beslutninger om bemanning, utrykningstid, kompetanse og utstyr. DSB skriver at aksept av risiko og de begrensningene det gir for brann- og redningsvesenet, skal dokumenteres i analysen og forankres. Et vaktlag som må klare seg lenge alene før det kommer støtte, har andre grenser enn et lag som får hjelp fra nabostasjonen etter få minutter. Mannskapene bør kjenne disse grensene.

Analysen av hva samfunnet trenger hjelp til, og HMS-vurderingen av risikoen for egne ansatte er to ulike analyser som bør informere hverandre. Se brann-ROS og beredskapsanalyse.

Arbeidsgiveren skal kartlegge farer og vurdere risiko. I praksis betyr det generelle risikovurderinger for de vanlige oppdragene, som boligbrann, trafikkulykke, farlige stoffer og vannredning. De beskriver kjente farer og hvilke tiltak som gjelder som standard. Innsatsplaner for særskilte objekter gir mer presis informasjon om bygg eller anlegg med kjent høy risiko.

2. Ved ankomst

Den første vurderingen gjøres av utrykningslederen, ofte før overordnet vakt er på stedet. Ved ankomst mangler ofte deler av svaret på disse spørsmålene:

• Er det mennesker i fare, og er det realistisk at de lever?
• Hva brenner, hvor, og hvordan vil det utvikle seg de neste minuttene?
• Hvilke farer finnes for mannskapene: overtenning, røykgasseksplosjon, kollaps, strøm, gass, trafikk, vann?
• Har vi nok folk og utstyr til å gjennomføre og sikre det vi vil gjøre?
• Hva vinner vi ved å gå inn, og hva risikerer vi?

Vurderingen bør ende i et tydelig valg: Går vi inn, eller jobber vi utvendig? Det er god praksis å melde valget, med en kort begrunnelse, til mannskapene, overordnet vakt og 110. 110 skal uansett ha informasjon under og etter innsatsen, slik at den blir dokumentert.

3. Under innsatsen

Første vurdering er et utgangspunkt. Forholdene endrer seg, og vurderingen må gjentas, særlig når:

• Røyken endrer farge, tetthet eller trykk.
• Det blir varmere, eller det kommer flammer der det ikke var flammer før.
• Et lag melder om uventede forhold eller ikke får til det de skal.
• Nye opplysninger kommer inn, for eksempel at savnede er funnet ute.
• Lag har vært inne lenge eller gjentatte ganger.

Den som ser en fare, skal melde den. Overordnet vakt skal ifølge DSB ta beslutninger ut fra forholdene på stedet, utrykningslederens løpende vurderinger, tilgjengelige ressurser og hensynet til personellets sikkerhet.

DSB skriver at det må innføres rutiner for å registrere forhold som har betydning for mannskapenes helse, miljø og sikkerhet. For røykdykkerinnsats gir veiledningen disse eksemplene: hvem som var inne, hvor lenge, hvor mange ganger hver enkelt gikk inn, hvilke apparater som ble brukt, feil og mangler, og uhell eller nesten-uhell. Loggen gir oversikt over personellet under innsatsen og et grunnlag for evaluering etterpå.

4. Etter innsatsen

Erfaringene fra en innsats er en del av risikovurderingen for den neste. Evaluering etter § 26 skal identifisere læringspunkter, og brann- og redningsvesenet skal dokumentere hvordan de blir fulgt opp. Forskriften krever også et system for å dele evalueringer med andre og ta imot andres. Nesten-ulykker skal også registreres og rapporteres, slik at de kan følges opp.

Ivaretakelse av mannskapene hører også til her. Etter Verdal-brannen i 2026 ble det holdt flere samtaler («defusing») på brannstasjonen. Innsatsleder politi fortalte at han søkte profesjonell hjelp for første gang på 35 år.

Risiko mot gevinst

Et grunnprinsipp er at risikoen mannskapene tar, skal stå i forhold til hva som kan oppnås. DSB skrev etter Verdal at røykdykking alltid skal bygge på en konkret vurdering av forsvarlighet og forholdsmessighet, og at innsatslederen må vurdere den forventede gevinsten av innsatsen opp mot risikoen for mannskapene.

International Association of Fire Chiefs (IAFC) i USA formulerte det i tre trinn i sine «Rules of Engagement». De ble utarbeidet av IAFCs seksjon for sikkerhet og helse i 2010 og vedtatt som anbefalt praksis av IAFC i 2019:

Trinnene er amerikanske og står ikke i norske regler, men tankegangen er den samme som i DSBs formulering.

To ting gjør trinnene vanskelige i praksis. Det første er at man sjelden vet sikkert om noen er inne, eller om de lever. IAFC ber innsatslederen vurdere hvor sannsynlig det er at noen kan overleve under de forholdene som er på stedet, før mannskapene sendes inn på et høyrisikosøk. Det andre er at verdien av å redde et hus kan virke stor i øyeblikket, særlig i et lite lokalsamfunn der alle kjenner hverandre.

I Norge har også hensynet til etterforskning kommet inn i vurderingen, og det ble diskutert på nytt etter Verdal. I et brev fra POD/Kripos 5. mars 2025 ble politidistriktene bedt om å formidle at branner bør slukkes så tidlig og skånsomt som mulig, slik at spor kan sikres. Ifølge Kripos sendte DSB også et brev til brann- og redningstjenesten. Innsatsleder brann i Brann Midt IKS sa på Redningskonferansen 2026 at de kanskje følte seg «litt presset til å ta enda større sjanser», og la til «uten å legge skylden på Kripos». Brevet uttrykker forståelse for at brannvesenet må vurdere mannskapenes sikkerhet. Kripos skrev i 2026 at «sikkerheten er naturligvis det aller viktigste når det brenner».

Ledelse og roller

Ledelsessystemet på skadestedet er en del av sikkerheten. Når innsatslederen holder seg utenfor selve slokkearbeidet og har oversikt, er det lettere å se faresignaler og trekke folk ut i tide. NIOSH anbefaler i flere granskingsrapporter at innsatslederen leder fra en fast kommandoplass og ikke deltar i slokkingen selv.

Ved større hendelser kan innsatslederen delegere deler av sikkerhetsarbeidet. I enhetlig ledelsessystem er det beskrevet en sikkerhetskoordinator som bidrar i risikovurdering, planlegging og kontroll. Innsatslederen vurderer om funksjonen skal opprettes. Den tar ikke over ansvaret. Innsatslederen har fortsatt ansvaret for at innsatsen er sikker, og hver leder har ansvar for sikkerheten i sitt lag.

Hver enkelt har også et selvstendig ansvar. Arbeidsmiljøloven pålegger arbeidstakeren å avbryte arbeid som etter hans eller hennes vurdering ikke kan fortsette uten fare for liv eller helse, og å melde fra om feil og mangler. På et skadested betyr det at en brannkonstabel som ser at noe er galt, skal si fra med en gang og trekke seg ut om det er nødvendig. Beskjeden må nå lederen slik at ingen andre går inn i samme fare.

London Fire Brigade beskriver dette som «safe person»-prinsippet: riktig person med riktig utstyr på riktig oppgave til riktig tid. En «trygg person» kjenner egne grenser, følger med på situasjonen, sier fra om farer og foreslår alternativer. Når man jobber uten direkte tilsyn, for eksempel inne i en bygning, må man gjøre sin egen fortløpende vurdering. Beskrivelsen av den «trygge personen» kommer fra et britisk rammeverk fra 2013 som nå er trukket tilbake. Prinsippet har ingen egen rettslig status i Norge, men det ligger nær arbeidsmiljølovens plikter for den enkelte.

Hvordan andre land dokumenterer valget

I Storbritannia melder innsatslederen en taktisk modus etter den første risikovurderingen. London Fire Brigade beskriver dette som en tilpasning til den nasjonale veiledningen (National Operational Guidance): «offensive» hvis det er så trygt som rimelig mulig å sende mannskaper inn i risikoområdet, ellers «defensive». Meldingen skal ha en kort begrunnelse og regnes som registrering av risikovurderingen. Ved behov lages i tillegg en skriftlig, mer detaljert risikovurdering (analytical risk assessment).

Når flere etater jobber sammen, bruker de britiske nødetatene en felles beslutningsmodell (JESIP Joint Decision Model). Hver etat deler sin risikovurdering med de andre, beslutningene registreres, og tidskritiske oppgaver skal ikke vente på prosessen. I Norge leder politiets innsatsleder samvirket på skadestedet, se skadested og samvirke.

En britisk erklæring fra tilsynsmyndigheten HSE (2010) sier at helse- og sikkerhetspliktene gjelder så langt det er praktisk gjennomførbart innenfor rimelighetens grenser («reasonably practicable»). Tilsynet sier også at det ikke vil overprøve beslutninger tatt under innsats ut fra opplysninger som ikke med rimelighet kunne vært kjent der og da. I Norge skal arbeidsmiljøet være «fullt forsvarlig». Det er en annen standard enn den britiske, og den britiske terskelen kan ikke overføres direkte.

Hva ulykkene viser

USA: de samme mønstrene igjen og igjen

NIOSH, det amerikanske arbeidsmiljøinstituttet, har siden 1998 gransket dødsulykker blant brannmannskaper gjennom Fire Fighter Fatality Investigation and Prevention Program. For 2006–2014 startet de 282 undersøkelser. Blant de undersøkte dødsfallene etter skade var kjøretøyulykker vanligst (23 prosent, inkludert påkjørsler), fulgt av å bli fanget eller innestengt (16 prosent), bygningskollaps (13 prosent) og å gå seg vill eller bli desorientert (10 prosent). De hyppigste anbefalingene gjaldt opplæring, faste rutiner og innsatsledelse. Av dødsfallene med medisinsk årsak skyldtes 89 prosent hjerte- og karsykdom.

Det er gjort en gjennomgang av 189 NIOSH-rapporter fra 2004–2009 som viser fire overordnede årsaker som gikk igjen: for lite ressurser, for dårlig forberedelse på at noe kan gå galt, ufullstendig bruk av ledelsessystemet og at mannskapene ikke var godt nok forberedt.

Gjentatte anbefalinger fra NIOSH og IAFC:

• Gjør en helhetlig vurdering av bygningen og brannen før innvendig innsats starter.
• Vurder risiko mot gevinst ved start og gjennom hele innsatsen.
• Ha kontroll på hvem som er hvor.
• Sørg for at innvendige lag melder om forholdene, og at de får vite det som sees utenfra.
• Ha et sikringslag klart ved alle branner der mannskaper er i innsats.
• Meld nødsituasjon så tidlig som du tror du er i fare, ikke når du vet det.

Merk at bare 41 prosent av dødsfallene i perioden ble gransket av NIOSH, og at amerikansk bemanning, bygninger og taktikk skiller seg fra norske forhold.

Spikkestad 2025

18. mars 2025 ble to røykdykkere fra Drammensregionens brannvesen alvorlig brannskadd under en boligbrann på Spikkestad i Asker, der de bisto. Ifølge NRK trodde de at det var personer igjen i huset og valgte å gå inn. Den ene gikk inn i et rom med lite røyk, og brannen blusset opp mens han var på vei ut. Begge mener verneutstyret reddet livet deres. Ifølge NRK er hendelsen evaluert i en offentlig rapport, og brannsjefen har uttalt at han står bak vurderingene mannskapene gjorde. Et av læringspunktene var mer trening på å ta vanskelige valg, såkalt dilemmatrening.

Verdal 2026

Natt til 7. januar 2026 omkom to røykdykkere fra Brann Midt IKS i en boligbrann i Verdal. Beboeren hadde kommet seg ut, og målet med innsatsen var å begrense skadene. Ifølge innsatsleder brann var det lys røyk og ingen åpne flammer da røykdykkerne gikk inn. Innsatsleder politi har beskrevet tykk røyk ved inngangen, så beskrivelsene fra stedet er ikke helt like. Fire røykdykkere var inne, og to omkom.

Politiet etterforsker både brannårsaken og arbeidsulykken, og sakene var fortsatt åpne i oktober 2026. Ifølge NRK viser obduksjonen at de døde av kullosforgiftning. Politiet mener, på grunnlag av en brannfaglig sakkyndig rapport, at det er sannsynlig at de to falt gjennom trappen til underetasjen. Brannårsaken er ikke klarlagt. Arbeidstilsynet vurderer om arbeidet var lagt opp slik at røykdykkingen kunne gjennomføres fullt forsvarlig. Arbeidstilsynet opplyste i september 2026 at tilsynsrapporten var i sluttfasen. Per november 2026 er den ikke offentliggjort.

DSB gransker ikke saken. Statens havarikommisjon gransker heller ikke ulykker i brannvesenet, fordi mandatet bare dekker transport, Forsvaret, taubane, fornøyelsesinnretninger og romvirksomhet. Slike saker ligger hos politiet og Arbeidstilsynet, og læringen skal komme gjennom brannvesenets egen evaluering etter § 26. Fordi undersøkelsene ikke er avsluttet, trekker denne siden ingen slutninger om årsaken.

Etter Verdal er det stilt spørsmål ved om veiledningen for røykdykking er utdatert, og om hvor mye risiko som kan aksepteres når ingen liv står på spill. DSB har opplyst at direktoratet er i dialog med Arbeidstilsynet om å revidere veiledningen.

Les videre

• Røyk- og kjemikaliedykking
• Internkontroll
• Enhetlig ledelsessystem
• Forberedelse og skadested
• Brann-ROS og beredskapsanalyse
• Redning av nødstilt røykdykker
• Utmattelse ved innsats
• Konstruksjonskollaps ved brann
• Lederutdanning