Forberedelse og oversikt på skadestedet

Forberedelser omfatter øving, kjennskap til utstyret, orden på materiell og trening sammen med andre aktører.

Befaringer, innsatsplaner og øvelser gir kjennskap til adkomst, lange innsatsveier, tekniske anlegg og særlige farer. Planleggingen bør skje sammen med objekteier og aktuelle samarbeidspartnere. Kontroller at planene stemmer med bygget og virksomheten slik de faktisk er nå.

Opplysninger om hendelsestype, personer som kan være berørt og omgivelsene brukes til å forberede innsatsen.

På skadestedet må man skaffe oversikt over hendelsen og farene. Egen sikkerhet, sikring av området, varsling og behovet for livreddende innsats er sentrale vurderinger.

Oppmarsj er måten enhetene kommer fram, plasseres og klargjøres på. Før bilen stanses, bør innsatsledelsen se etter vindretning, røyk og varme, trafikk, mulig rasfare og andre tegn på at stedet er farlig. Plasseringen må gi mannskapene en trygg arbeidsplass og samtidig gi rom for slanger, vannforsyning og nye ressurser. Avklar hvor høyderedskap, tankbil, ambulanse og andre enheter skal komme inn og ut. Finn rednings- og angrepsveier, men vurder hver vei mot brannens plassering, røykstrøm, muligheten for retrett og om den må holdes åpen for evakuering. En naturlig inngang for publikum er ikke automatisk den beste angrepsveien. Oppmarsjen må kunne endres når rekognosering viser et annet risikobilde.

Plasser kjøretøy slik at de ikke utsettes for unødig strålevarme eller rasfare, og slik at de gir rom for videre innsats. Hold adkomst for tankbil, ambulanse, stigebil og annet nødvendig materiell åpen. Tenk også på slangeutlegg og trafikk ut fra skadestedet.

En angrepsvei er veien mannskapene bruker for å nå området der de skal arbeide. Den må vurderes sammen med brannens plassering, røyk, varme, byggets utforming, muligheten til å trekke seg tilbake og hvor vannforsyningen kan legges. En rømningsvei kan også brukes som angrepsvei, men er ikke automatisk den beste. Innsatsledelsen må samtidig vite hvilke veier personer fortsatt kan bruke for å komme seg ut, slik at slanger, utstyr og mannskaper ikke blokkerer dem.

Ved hendelser med skadde må brann og helse tidlig avklare hvem som leder hver etats innsats og hvor lederne møtes. Innsatsleder helse (IL HELSE) leder helsetjenestens samlede innsats og er normalt kontaktpunktet for brann, politi og AMK. Ved større hendelser samles etatslederne i innsatsleders kommandoplass (ILKO) for felles situasjonsforståelse og plan. Politiets innsatsleder koordinerer skadestedet når politiet er til stede, mens brann og helse fortsatt leder sine fagoppgaver. Medisinsk leder helse (MLH) er lege når rollen er etablert, og leder de medisinskfaglige vurderingene. Brannmannskapene trenger ikke gjette hvem som prioriterer pasientene: avklar kontakten og meld endringer direkte i samvirket.

En felles plan må svare på tre spørsmål: Hvilke farer truer pasienter og personell? Hvem må nås eller frigjøres først? Hvordan kommer de skadde trygt videre til helse? Brannvesenet kan sikre adkomst, redusere fare, søke, frigjøre og bære pasienter; helse vurderer behandling og transport. Del fortløpende opplysninger om brann, røyk, kjemikalier, stabilitet og trygg rute, slik at helse kan velge plassering og bemanning. Når farebildet endrer seg, må både uttak, mottakssted og evakueringsvei justeres. En felles kort plan er viktigere enn at hver etat arbeider etter sin egen uuttalte forståelse.

Ved mange pasienter må uttak og overlevering organiseres slik at alvorlig skadde ikke blir stående og vente unødig. Avtal et tydelig evakueringspunkt eller en annen overleveringsplass som helse kan nå, uten å føre ambulanser inn i en uavklart faresone. Meld antall pasienter, hvor de er, tilkomst, om de er fastklemt og hvilke livreddende tiltak som er gjort. Hold også oversikt over personer som er flyttet, og hvor de ble overlevert. Helsetjenesten prioriterer pasienter og fordeler transportressurser; brannvesenet må gi dem de opplysningene de trenger for å gjøre det. Ved større hendelser må også fysisk uskadde og lett skadde få et avtalt mottak, slik at de ikke forsvinner fra oversikten.

Når en innsats vokser, vokser også antallet beslutninger, ressurser og informasjonsveier. Innsatsleder må frigjøre tid til helhetsbildet: mål, fareutvikling, ressursbehov og sikkerhet. Etabler de funksjonene som trengs, for eksempel operasjon, planlegging og miljø, logistikk og sikkerhetskoordinator. Del innsatsstedet i sektorer når det gir bedre kontroll; avklar hvem hver sektor rapporterer til. Alle nye ressurser må tas imot, registreres og få et tydelig oppdrag før de går inn i innsatsen. Utvidelsen bør komme mens ledelsen fortsatt har oversikt, ikke først når én person ikke lenger rekker å følge opp enhetene. Hold oversikt over hvem som leder hver funksjon og hvilket sambandsoppsett som gjelder.

Når en annen leder overtar, må både avtroppende og påtroppende leder vite når ansvaret skifter. Overleveringen bør gi et kort, oppdatert bilde av hendelsens utvikling, operative mål, fareområder, mannskaper og sektorer, pågående oppdrag, ressurser på vei, kritiske mangler og beslutninger som snart må tas. Meld lederskiftet til 110 og de lederne som rapporterer inn, slik at oppdrag og risikomeldinger går til rett person. Den som går av, kan bidra med kontinuitet i en annen rolle. Også når innsatsen trappes ned, må ledelsen overføres tydelig; et roligere skadebilde betyr ikke at restfare, vakthold og overlevering til eier er avklart.