Røyk- og kjemikaliedykking

Røykdykking er innsats i tett brannrøyk, vanligvis inne i bygninger eller andre objekter. Kjemikaliedykking er innsats i forurenset eller giftig område, eller område med oksygenmangel, for å redde eller bekjempe lekkasjer. Begge deler krever særskilt beskyttelse og kompetanse.

Tung utrustning, varme, fysisk arbeid og psykisk press kan opptre samtidig. Dykkeren må kunne utføre oppgaven og fortsatt ha kapasitet til å trekke seg ut og hjelpe andre. Sikkerhetsvurderingen gjelder både øvelser og skarpe innsatser.

En kompetent lege vurderer helsemessig skikkethet på grunnlag av helseundersøkelse og test av fysisk kapasitet. Fysisk kapasitet testes minst årlig og ellers ved behov. En bestått fysisk test er ikke alene en medisinsk godkjenning. Arbeidsgiver skal bare bruke personell som er helsemessig skikket.

Arbeidstilsynet og DSB anbefaler Fysisk kapasitetstest for røyk- og kjemikaliedykkere 2024. Andre testmetoder krever dokumentasjon på at de er like egnede og pålitelige og stiller minst samme krav. Gamle kursark med repetisjonstall og tredemølleinnstillinger må derfor ikke brukes ukritisk som dagens testinstruks.

Testdeltakeren skal føle seg frisk. Testingen avbrytes ved uvelhet. Opplegg, utstyr, beredskap og dokumentasjon må være avklart på forhånd. Sykdom eller andre forhold som kan påvirke skikketheten må vurderes av kompetent lege.

Kontroller bekledning, masketetthet, luftforsyning og samband etter fastsatt rutine. Gjennomfør kameratsjekk. Kontroller også vannframføring og strålerørets funksjon før inntrengning. Laget må kjenne oppgaven, basepunktet og planen for tilbaketrekning.

Avtal søkeområde og metode, og hold kontroll på hva som er undersøkt. Utnytt sikten der den finnes. Personer kan ligge lavt eller befinne seg under møbler og andre steder som ikke er synlige fra døren. Oppretthold kontakt med makker, orientering og kontroll på retrettveien gjennom hele søket.

Følg lufttrykket jevnlig og planlegg retrett med tilstrekkelig reserve. Ta hensyn til vei tilbake, arbeidsbelastning og eventuell redning av andre. Ikke bruk apparatets lavluftvarsel som normal påminnelse om å begynne retrett fra en lang innsatsvei.

Trekk tilbake ved tilbakekallingsordre, utilstrekkelig luft til retrett, bortfall av avtalt samband eller nye farer som gjør innsatsen uforsvarlig. Meld fra når en i laget blir skadet eller opplever situasjonen som utrygg. Følg innøvde nød- og retrettrutiner, og bekreft at hele laget er ute.

Gi tilbakemelding om oppdraget, eventuelle faresituasjoner og egen tilstand. Sørg for hvile, drikke og nødvendig nedkjøling før ny innsats vurderes; et flaskeskift alene gjenoppretter ikke arbeidskapasiteten. Skift forurenset bekledning og håndter den i uren sone etter virksomhetens instruks. Rengjør pressluftapparat, masker, bekledning, bil og annet utstyr med egnet vern, og kontroller at utstyr er klart før det meldes operativt igjen. Meld fra om symptomer, sterk eksponering eller utstyrssvikt slik at både mannskap og materiell kan følges opp.

Brann kan svekke bærende deler, tak og etasjeskiller. En oppgitt brannmotstand, for eksempel R 60, viser ytelse ved en bestemt prøving eller prosjektering. Den betyr ikke at et virkelig bygg kan brukes trygt i 60 minutter fra alarmen går, eller at det vil kollapse akkurat etter 60 minutter. Brannstart, brannens plassering, belastning, ombygginger og skader kan være ukjent. Bruk objektkunnskap og observasjoner, vurder stabiliteten fortløpende, og trekk ut mannskap når utviklingen gjør innsatsen uforsvarlig.

Før laget sendes inn må innsatsleder vurdere hva som kan oppnås, hvilke personer eller verdier som kan reddes, og hvilke farer mannskapene møter. Vurderingen endres når nye opplysninger kommer: brannutvikling, tegn til svekket konstruksjon, sikten, atkomst, vannforsyning, luftbeholdning og muligheten for retrett. En planlagt livreddende innsats kan kreve annen risikovilje enn etterslokking. Avklar mål og avbruddskriterier med laget; dersom forutsetningene svikter, trekk ut og velg ny taktikk.

Virksomheten må kartlegge risikoen i eget område og ha skriftlige instrukser for røyk- og kjemikaliedykking. Objektkunnskap, særskilte bygg, farlige stoffer, samband og tilgjengelige ressurser bør omsettes til innsatsplaner og øvelser. En generell veiledning erstatter ikke lokale valg om utstyr, angrepsveier og støttefunksjoner. Etter øvelser og hendelser bør endret risiko og erfaringer føres tilbake til planverk, opplæring og materiell.

Når vann er valgt som slokkemiddel, må angrepsutlegget levere nok vann og trykk til den faktiske oppgaven. Test strålerør og vannframføring før inntrengning, og avklar hvem som overvåker pumpe, tank, forsyningslinje og eventuelle endringer i trykk. Et lite tankvolum kan gi en kort førsteinnsats, men ved større eller langvarig brann må varig vannforsyning planlegges tidlig. Beregn trykktap og kapasitet med egne slanger, strålerør og høydeforskjeller; eldre eksempelverdier fra veiledningen er ikke en innstilling som passer alle anlegg.

Fastslå først hvilket stoff som er involvert, eller hva som ennå er ukjent. Bruk merking, transportdokumenter, sikkerhetsdatablad, objektkunnskap og egnet fagstøtte. Kartlegg mengde, utslippsform, brann- og eksplosjonsfare, giftvirkning, reaktivitet, vær, terreng og mulig spredning. Velg måleinstrument etter hva som faktisk skal måles; en EX-måler, et gassrør og pH-papir svarer på ulike spørsmål. Avklar vern, begrensninger i drakt og åndedrettsvern, soner, basepunkt, sanering, angrepsvei og retrett før laget settes inn. Gi en konkret ordre om mål, roller og avbruddskriterier. Når stoff eller farebilde er usikkert, hold innsatsen defensiv, øk avstanden og hent spesialisert støtte; en gammel tabellverdi eller én måling alene er ikke nok til å fastsette risikosonen.