Farlige stoffer: innhenting av informasjon

Ved en mistenkt CBRNE-hendelse må 110 tidlig dele et felles situasjonsbilde med 112 og AMK: sted, hendelsesforløp, mulig stoff eller kilde, antall berørte, symptomer, utslipp, vind og fare for brann eller eksplosjon. Etterspør merking, transportdokument, anleggsopplysninger og hva innringer faktisk observerer. Alarmer aktuelle brannressurser og hent stoffinformasjon og fagstøtte mens første enhet er på vei. Nye opplysninger fra skadestedet må tilbake til nødsentralene og videre til helse, slik at mottak og transport kan planlegges uten å spre forurensning. Angi usikkerhet tydelig; tidlig identifikasjon av et stoff er en arbeidshypotese til den er bekreftet.

Viktige opplysninger er hva som har skjedd, når det skjedde, hvilket stoff som er involvert og hvor stor mengde det gjelder.

Stoffnavn og UN-nummer kan bidra til å identifisere stoffet. Det er også relevant hvor mye som har lekket ut, hvor utslippet befinner seg og hvor det kan spre seg.

Vindforhold, personer i området og tilgjengelige ressurser inngår i situasjonsbildet.

På en oransje plate med tall står farenummeret øverst og UN-nummeret nederst. Farenummeret beskriver farer, mens UN-nummeret brukes til å slå opp stoffet eller stoffgruppen. Gjentatt siffer angir vanligvis forsterket fare, men flere kombinasjoner har særskilt betydning. X foran nummeret betyr farlig reaksjon med vann. Slå opp hele koden.

23 betyr brannfarlig gass. 268 betyr giftig og etsende gass. 223 betyr nedkjølt flytende brannfarlig gass, og 225 nedkjølt flytende oksiderende gass. Disse kodene beskriver farer og må brukes sammen med UN-nummer og oppdatert stoffinformasjon.

Tetthet er masse per volumenhet, og relativ tetthet forteller om et stoff er tyngre eller lettere enn vann eller luft under oppgitte forhold. Viskositet sier hvor tregt en væske flyter. Løselighet sier hvor mye som kan løses i et bestemt løsemiddel. Damptrykk er trykket fra damp i likevekt med stoffet; for en væske øker det vanligvis når temperaturen stiger. Smeltepunkt og kokepunkt hjelper til å forstå om stoffet kan være fast, flytende eller gass ved den aktuelle temperaturen. Se alltid på temperatur, trykk, konsentrasjon og stoffets faktiske form når tallene brukes. En kald gassky eller væsketåke kan oppføre seg annerledes enn ren gass ved romtemperatur. Disse dataene hjelper med å forutse hvor stoffet kan samle seg, fordampe eller renne, men de gir alene ingen sikker sone, pumpemetode eller slokkemetode.

En luktbeskrivelse kan være en opplysning om et kjent stoff, men er ingen sikker målemetode. Farlige konsentrasjoner kan være til stede uten tydelig lukt. Ikke gå nærmere et utslipp for å lukte eller identifisere stoffet.

DSBs FAST – anlegg og kart kan gi brannvesen og 110-sentraler opplysninger om innmeldte anlegg med farlig stoff og eksplosiver i eget område, blant annet stofftype og mengde. Det kan hjelpe ved planlegging og gi et første holdepunkt under en hendelse. Dataene bygger på det virksomheten har meldt inn og kan inneholde feil eller være ufullstendige; bekreft kritiske opplysninger med virksomheten, transportdokumenter, merking og observasjoner på stedet. Tilgang krever rettigheter gjennom Altinn og innlogging via ID-porten.

Ved transportuhell gir oransje skilt og faresedler et første holdepunkt, men de viser ikke nødvendigvis hvor godset ligger i kjøretøyet eller om flere stoffer er lastet. Be om transportdokumentet og de skriftlige instruksjonene når det er mulig, og innhent opplysninger fra fører, transportør eller avsender. Noter UN-nummer, riktig transportnavn, mengde, emballasje eller tankrom og hvor skaden eller lekkasjen er. Sammenhold dette med merking og observasjoner fra trygg avstand. Hvis kildene ikke stemmer overens, meld usikkerheten tydelig og planlegg innsatsen ut fra mulig fare mens stoffet avklares. 110-sentralen kan bidra med oppslag og fagressurser underveis.

Et UN-nummer er inngangen til oppslag i gjeldende ADR/RID og andre oppdaterte stoffkilder. Kontroller at treffet gjelder riktig stoff, konsentrasjon og transportform før informasjonen brukes. Transportdokument og skriftlige instruksjoner kan gi opplysninger om lasten, mens sikkerhetsdatablad og fagressurser kan utfylle bildet av helsefare, reaktivitet og håndtering. ADR/RID beskriver transportklassifisering og krav til transporten; det er ikke alene en komplett innsatsplan for et konkret utslipp. En gammel farlig-gods-perm eller et historisk stoffkort kan være nyttig bakgrunn, men må ikke overstyre nyere opplysninger om stoffet eller situasjonen på stedet.

Flammepunktet er den laveste prøvetemperaturen der en væske avgir nok damp til at blandingen over væskeoverflaten kan antennes under den angitte testmetoden. Selvantennelsestemperatur gjelder antenning uten gnist eller flamme under bestemte prøveforhold. Nedre og øvre eksplosjonsgrense beskriver konsentrasjonsområdet der en gass- eller dampblanding med luft kan antennes. Verdiene må tolkes sammen med temperatur, ventilasjon, utslippsform og mulig tennkilde. En væske under sitt oppgitte flammepunkt er ikke automatisk trygg: lokal oppvarming eller finfordeling kan endre faren. En måling under nedre eksplosjonsgrense på ett sted utelukker heller ikke farlige blandinger andre steder i en sky, kum eller bygning.

Et oransje skilt uten tall foran eller bak på en transportenhet viser at den er merket for farlig gods, men skiltet identifiserer ikke stoffet. Ved transport i tank kan det i tillegg stå nummererte oransje skilt på sidene. Forskjellige tankrom kan ha forskjellige farenumre og UN-numre; les derfor skiltene ved det aktuelle rommet og be om opplysninger om hele lasten. Merkingen avhenger av transportform og aktuelle ADR-regler, og det finnes unntak. For 110 og innsatsleder er det viktig å få meldt hvor på kjøretøyet et nummer eller en fareseddel er sett, sammenholde opplysningene med transportdokument og fører, og ikke slutte at hele bilen inneholder ett stoff bare fordi ett nummer er synlig.