CBRNE

C står for kjemiske stoffer, B for biologiske stoffer, R for radiologiske farer, N for nukleære hendelser og E for eksplosiver. Hendelser kan skyldes ulykker eller tilsiktede handlinger. TIM brukes om giftige industrimaterialer, og TIC om giftige industrikjemikalier. Vanlige industristoffer kan gi alvorlige hendelser uten at stridsmidler er involvert.

Meld nøyaktig sted, tidspunkt, hva som er observert, antall berørte og synlige symptomer. Oppgi merking, UN-nummer eller måleresultater hvis dette er kjent, sammen med vindforhold og utvikling. Skill mellom observasjoner og mistanke. Ikke gå nærmere en ukjent kilde for å skaffe flere opplysninger. Be tidlig om nødvendige fagressurser gjennom innsatsledelsen og nødsentralen.

Ved et kjemikalieuhell kan skadestedet deles i hot, warm og cold zone. Hot zone er området med størst fare og krever kompetanse og vern som passer stoffet og oppgaven. Warm zone regnes fortsatt som mulig forurenset; her kan rensing og overlevering av berørte skje med avklart vernebehov. Cold zone legges der det etter vurdering er trygt å etablere ledelse, depot og venteområde uten den aktuelle eksponeringen. Innsatsledelsen må gjøre sonene kjent for alle aktører, styre adgangen og etablere en kontrollert vei fra forurenset til rent område. Plassering og grenser justeres etter stoff, målinger, vind, terreng og hendelsesforløp; ingen fast avstand passer alle utslipp. Avklar med helse hvilke oppgaver og hvilket vern deres personell faktisk er utstyrt og opplært for. Planlegg rensing av både pasienter og innsatspersonell uten å føre forurensning inn i cold zone.

En radioaktiv kilde kan gi bestråling uten at radioaktivt materiale spres. Hvis kilden er skadet eller åpen, kan materiale også forurense overflater, klær og personer og tas opp ved innånding eller svelging. Hold disse farene atskilt i situasjonsbildet. Avgrens området, registrer hvem som kan ha vært nær kilden, og innhent strålefaglig støtte og måleressurser tidlig. Begrens oppholdstiden nær kilden, øk avstanden og bruk egnet skjerming når det er relevant. Avstander og arbeidsgrenser må bygge på målinger og faglig vurdering for den konkrete hendelsen; et gammelt dosetall eller kart fra et kurshefte er ikke en sikker innsatsgrense.

En såkalt skitten bombe bruker vanlig sprengstoff til å spre radioaktivt materiale. Den er ikke en kjernefysisk detonasjon. Første innsats må håndtere de vanlige virkningene av eksplosjonen, samtidig som mulig radioaktiv forurensning kartlegges og begrenses. Ikke anta at alle i nærheten er forurenset, eller at fravær av synlige partikler betyr at området er rent. Avtal måling, kontrollert ferdsel og håndtering av berørte med innsatsledelsen og strålefaglig støtte.

Et biologisk agens kan være et smittestoff som kan formere seg, eller et toksin som ikke gjør det. Smitteveier og fare for videre spredning varierer med agens. Fravær av symptomer rett etter en mulig eksponering avklarer derfor ikke om personer er berørt; sykdom kan vise seg senere. For brannvesen og 110-sentral er oppgaven å få fram hva som er observert, hvor og når eksponeringen kan ha skjedd, hvem som kan være berørt og om materiale kan ha spredt seg. Begrens unødig kontakt og flytting av mulig forurenset materiale, og samordne vernebehov, prøvetaking og eventuell dekontaminering med politi, helse og smittevernfaglige ressurser. Ikke velg tiltak ut fra et generelt tabelltall for hvor lenge et ukjent agens overlever.

Aktivitet beskriver hvor mange radioaktive henfall et stoff har per sekund og oppgis i becquerel (Bq). Doserate sier hvor raskt en stråledose kan bygges opp på et målt sted, vanligvis oppgitt i sievert per time (Sv/h) eller en mindre enhet. Dose er den samlede eksponeringen over tid. Disse tallene svarer på ulike spørsmål og må ikke forveksles i meldinger eller beslutninger. Fysisk halveringstid angir hvor lang tid det tar før aktiviteten til et bestemt radionuklid er halvert. Den gir alene ikke et sikkert anslag for når et skadested er trygt: kildetype, spredning, avstand, skjerming og måleresultater må vurderes. Oppgi alltid målt verdi med enhet, sted, tidspunkt og måleutstyr til strålefaglig støtte.

Sivilforsvarets mobile renseenhet (MRE) kan bistå med rens av personer ved større forurensingshendelser. Behovet bør meldes tidlig når mange kan være eksponert, både gående og liggende personer må håndteres, eller lokal rensekapasitet ikke strekker til. Oppgi stoff eller mistanke, antall personer, hvor mange som ikke kan gå, symptomer, vind, tilgang til vann og foreslått plass for oppstilling. Avklar ressursens faktiske tilgjengelighet, responstid og kapasitet med Sivilforsvaret; eldre kursplansjer gir ikke en gjeldende garanti. Renseenheten er en støtte for mottak og rens, ikke et lag som skal sendes inn mot kilden. Innsatsledelsen må samordne overføring fra brannvesenets arbeid i faresonen til rensepersonell og videre til helse. Etabler en tydelig retning fra urent til rent, med kontroll på avkledning, oppsamling av forurenset tøy, rens og overlevering. Hold gående og liggende pasienter atskilt der kapasiteten og pasienttilstanden krever det. Hvordan rensen utføres må velges etter stoff, eksponeringsform og oppdatert faglig prosedyre; varmt vann og såpe fra den gamle plansjen er ikke en universalløsning.

En detektor på skadestedet kan gi rask indikasjon på et farlig stoff, men et utslag identifiserer ikke nødvendigvis stoffet sikkert. Andre forbindelser kan gi liknende signal, og fravær av utslag utelukker ikke en fare utenfor instrumentets måleområde. Meld derfor hvilket instrument og hvilken metode som er brukt, hva det viste, hvor og når prøven ble tatt, og hva som ennå er usikkert. Ved mistanke om et kjemisk stridsmiddel eller annet ukjent høyfarlig stoff kan sikker identifikasjon kreve laboratorieanalyse. Avklar prøvetaking, emballering, transport og dokumentasjon med politi og aktuell fagressurs før prøver håndteres; tilfeldig innsamlede prøver kan både skade personell og svekke analysen. FFIs beredskapslaboratorium er en mulig nasjonal fagressurs via etablerte beredskapskanaler.

Flere personer som plutselig faller om eller får liknende symptomer i samme område, særlig innendørs eller under bakken, kan være tegn på en felles eksponering. Koble sammen meldinger fra samme sted og tidsrom, også når ulike innringere beskriver hver sin pasient og samtalene havner hos forskjellige operatører. Hvis personell som går inn også blir syke eller sambandet med dem faller bort, må dette meldes straks som en mulig pågående fare. 110-sentralen og innsatsledelsen må få fram nøyaktig sted, tidspunkt, antall berørte, symptomutvikling, ventilasjon og hva første enheter faktisk har observert. Samordne varsling med AMK og politi, stopp uavklart innrykk, og vurder oppstilling, soner, vern, måling og redning etter den konkrete faren. Ikke konkluder med et bestemt stoff på grunnlag av symptomene alene.

Før et lag går inn, må leder og mannskap vite hva som utløser retrett og hvordan den meldes. Avbryt og trekk laget ut når det oppstår en uventet fare, noen blir uvel, verneutstyret kan være skadet eller forurensning har kommet innenfor vernet. Tap av nødvendig samband krever at innsatsen stoppes og sambandet gjenopprettes fra et sikkert sted. Følg løpende kontroll med luftforbruk, innsatstid og retrettvei; laget skal kalles tilbake med nok luft til sikker utgang og nødvendig rens. Ved ny informasjon om stoffet, lekkasjen eller området må leder vurdere risikoen på nytt før innsatsen eventuelt fortsetter. Avbrudd skal meldes tydelig til innsatsledelsen slik at andre lag ikke sendes inn med et foreldet farebilde.

Når berørte personer overleveres til helse, må brannvesenet samtidig formidle hva som er kjent om stoffet og eksponeringen. Oppgi stoffnavn eller UN-nummer når det er bekreftet, hva personen kan ha vært utsatt for, hvor og når det skjedde, synlige symptomer og hvilke tiltak som faktisk er gjennomført. Skill tydelig mellom sikker identifikasjon og mistanke. Meld også om klær eller utstyr er fjernet, om rens er utført eller ikke, og om det fortsatt kan være forurensning på personen. Dette hjelper helse med å velge vern, transport og videre behandling. En ukjent eksponering skal ikke skjules bak en generell melding om at pasienten er «sanert».