Vaktlag og vaktberedskap
Hva et vaktlag består av, hvordan vaktberedskap dimensjoneres og når styrken må økes.
Beredskapsstyrke, vaktlag og første enhet
Disse ordene beskriver ulike størrelser. Beredskapsstyrken er alt personell som inngår i brann- og redningsvesenets beredskap. Forskriften har et minstekrav på 16 personer i beredskapsstyrken, men den lokale analysen kan kreve flere. De 16 trenger ikke sitte på samme stasjon. Vaktlaget er laget som normalt skal kunne gjennomføre førsteinnsats: minst én utrykningsleder og tre brannkonstabler. Ved enkelte forutsetninger om høyderedskap eller tankbil må vaktlaget styrkes med ytterligere mannskap.
En framskutt bil kan være første enhet på stedet uten å være et komplett vaktlag. Ved en mindre brann med lav sannsynlighet for spredning åpner forskriften for at færre enn fire kan utgjøre første innsatsstyrke når det er forsvarlig. Det endrer ikke grunnbemanningen av vaktlaget eller behovet for å kunne bygge opp innsatsen når meldingen viser seg å være større enn antatt.
Vaktordning følger tettsted og faktisk risiko
Forskriften § 17 bruker innbyggertallet i det største tettstedet i ansvarsområdet som utgangspunkt for minstekrav til vaktberedskap. Dette må leses sammen med kravet om innsats i hele området, analysene og reglene om utrykningstid. Et stort geografisk område, svakt oppmøte, turisme eller særskilte objekter kan kreve mer enn tabellens minimum.
| Største tettsted | Minste ordning etter forskriften |
|---|---|
| Inntil 3 000 innbyggere | Deltidspersonell uten kontinuerlig vaktberedskap; kontinuerlig vakt må opprettes i perioder der tilstrekkelig oppmøte ikke kan forventes. |
| 3 000–8 000 innbyggere | Vaktlag med deltidspersonell i kontinuerlig vaktberedskap. |
| 8 000–20 000 innbyggere | Vaktlag med heltidspersonell på stasjonen i ordinær arbeidstid. Utenfor denne kan vaktlaget bestå av deltidspersonell i kontinuerlig vakt, men utrykningsleder skal ha brannvern som hovedyrke. |
| Over 20 000 innbyggere | Vaktlag med heltidspersonell i kontinuerlig vaktberedskap på stasjonen. |
Antall samtidige vaktlag reguleres særskilt i § 15. Ett lag kan være minstekravet for tettsteder med 3 000–50 000 innbyggere, to ved 50 000–100 000 og tre ved over 100 000. Deretter økes beredskapen som hovedregel med ett lag per 70 000 innbyggere, med en særskilt adgang til analysebasert fravik etter 170 000. Dette er minimumsregler; de fritar ikke kommunen fra å vurdere samtidige hendelser og særskilt risiko.
Når normalordningen ikke strekker til
Ved vesentlig høyere risiko enn vanlig krever § 18 at brannvesenet har et system for å oppdage situasjonen, planlegger håndteringen og innfører høyere beredskap hvis det trengs. 110-sentralen skal holdes informert. Økt skogbrannfare, større arrangementer eller en langvarig hendelse som binder opp mannskaper kan utløse en konkret vurdering. Løsningen kan være ekstra personell, en annen vaktordning eller utplassert materiell; valget må passe den faktiske risikoen.
Når den ordinære styrken ikke er nok til hendelser som kan inntreffe, må behov for reservestyrker vurderes i beredskapsanalysen. En reservestyrke er ikke bare en navneliste. Den må ha avklart oppmøte, oppgaver, utstyr og øving. Den samlede kapasiteten avhenger også av avtaler med andre brannvesen og samvirkeaktører, og av hvor fort disse faktisk kan møte.
Utstyrskravet i § 19 er funksjonsrettet: Brannvesenet skal disponere egnet utstyr for sine oppgaver og minst for slokke- og redningsinnsats ved brann, trafikkulykke og overflateredning ved ulykker i vann. Mer spesialisert utstyr følger av lokal risiko og beredskapsanalyse. Å «disponere» utstyr kan bygge på avtale med andre, men da må tilgjengelighet, framkomst og ansvar være reelle for oppgaven.