Overflateredning

Overflateredning omfatter flere ulike miljøer som må vurderes hver for seg. I åpent vann kan bølger, vind, avstand til land og begrenset sikt bestemme metode og utholdenhet. På is er bæreevne og videre sprekkdannelse sentralt; både pasient og redder kan havne i vannet. I elv kommer strøm, terskler, trær, konstruksjoner og mulige uttakssteder nedstrøms i tillegg. En oversvømt vei kan også være rennende vann selv om den ikke ser ut som en elv. Velg metode ut fra den konkrete situasjonen, lagets opplæring og utstyr; overflateredning er ikke én teknikk som passer alle vannmiljøer.

Utstyret skal svare på den oppgaven laget faktisk skal løse. Flytevest, hjelm, egnet drakt, hansker og fottøy beskytter mot drukning, slag, kulde og skader ved arbeid i strøm. Kasteline eller annet flyteutstyr kan gjøre det mulig å hjelpe fra land uten å sende en redder i vannet. Redningsbrett, båt, tau og svømmeutstyr krever egne ferdigheter og en plan for sikring, kommunikasjon og uttak; tilstedeværelse i bilen gjør ikke metoden sikker. Kontroller størrelse, passform, skade og funksjon før innsats, og avklar hvilket utstyr pasienten skal få. Maske, snorkel og svømmeføtter fra de gamle notatene kan høre til spesialoppgaver, men er ikke standardutstyr for enhver overflateredning.

I regulerte vassdrag kan vannføring og vannstand endres raskt når kraftverk eller dammer manøvreres. Inntak, utløp og terskler kan skape strøm, virvler og områder der en person eller båt holdes tilbake. Is som virker stabil fra bredden, kan være svekket av strøm eller varierende nivå. Finn derfor ut hvilket anlegg som påvirker stedet, hvem som kan gi driftsopplysninger, og om vannføringen kan endre seg under aksjonen. Legg plan for uttak og sikring uten å forutsette at vannet blir stående på samme nivå. Del nye opplysninger om drift og vannføring med både 110, innsatsleder og mannskapene ved vannet.

Ved melding om en person i vann må første enhet bygge et felles situasjonsbilde: Hvor ble personen sist sett, hvor driver vannet, hvor kan personen være fanget, og hvilke sikre adkomster og oppsamlingssteder finnes? I elv må strøm, hindringer, grener, terskler og mulig drift nedover inngå i vurderingen. Kulde, dårlig sikt og mørke kan raskt endre både pasientens og redderens situasjon. Innsatsledelsen må kjenne lagets faktiske opplæring, utstyr og bemanning før det besluttes om en redder skal ut i vannet. Bruk tilgjengelige tiltak fra trygt sted og be tidlig om spesialressurser når forholdene ligger utenfor egen kapasitet. Avklar hvem som leder redningsdelen, hvem som følger personen visuelt, hvordan mannskapene kommuniserer, og hvor personen kan tas imot. Metode og sikring må følge den lokale beredskapsplanen og treningen for åpent vann, is eller elv; disse miljøene er ikke én og samme oppgave.

Start med å skille mellom søk og redning fra land og arbeid som krever at en redder går i vannet. Kart, flyfoto og lokalkunnskap kan vise atkomst, bratte bredder, mulige steder for uttak og hvor strømmen fører en person videre. Undersøk vannets fart og retning, hindringer som stein, trær og konstruksjoner, og hvor det er bakevjer eller kraftig turbulens. Ved sjø må også bølger og tidevann vurderes. Forholdene kan endre seg mens innsatsen pågår; utpek derfor noen som følger vann og vær og melder endringer til laget. Kontroller at alle som skal delta, har riktig bekledning, flyteutstyr, samband og den opplæringen oppgaven krever. Gjør kameratsjekk og avklar hvem som sikrer en redder, hvem som kan hente vedkommende inn igjen, og hvordan pasienten tas imot på land. Dette er planleggingspunkter, ikke en metodebeskrivelse for svømming, kasteline eller tauarbeid. Slike teknikker må læres og øves praktisk med kompetente instruktører.

En person som er i ferd med å drukne, roper eller vinker ikke nødvendigvis. Se etter lite framdrift, oppreist stilling i vannet og bevegelser som ikke holder luftveiene over vann. Hold kontinuerlig visuell kontakt med siste sikre posisjon, og del posisjonen med de andre ressursene. Hvis personen fortsatt er på overflaten, kan flytehjelp og hjelp fra land eller båt kjøpe tid og hindre at vedkommende går under. Bruk den sikreste metoden laget er trent for, og planlegg samtidig hvor og hvordan personen skal tas ut av vannet. Når personen er på land eller i båt, vurder pust og behov for videre livreddende tiltak sammen med helsepersonell etter gjeldende opplæring.

Les strømmen både oppstrøms og nedstrøms før dere velger uttakssted. Et tre, gjerde eller annet hinder kan slippe vannet gjennom og samtidig holde fast en person eller redder mot strømmen. Fot eller utstyr kan sette seg fast mellom steiner mens vannet presser kroppen videre. Bak en terskel eller et lite fall kan vannet sirkulere tilbake mot fallet og holde person eller båt i området; NVE beskriver slike valser som en fare ved stor vannføring. Rolig overflate kan skjule sterk strøm under, og mer vann etter regn, snøsmelting eller regulering kan raskt endre situasjonen. Kartlegg derfor hindringer, mulige sikre uttak og hvor laget kan følge en person videre nedstrøms. En metode som krever at redder går i strømmen, må bygge på særskilt opplæring, utstyr og lokal risikovurdering.

En bil som står i flomvann eller elv, må behandles som et mulig bevegelig objekt. Vann kan undergrave underlaget, løfte bilen eller dreie den sideveis; at den står stille når laget ankommer, er ingen garanti for at den blir stående. Finn ut om personer er inne eller på taket, hvordan vannet treffer bilen, hvor strømmen går videre, og hvor et sikkert uttak kan skje. Hold mannskaper unna området der strømmen kan presse dem mot eller under bilen. En redning fra vannet krever trente mannskaper, egnet sikring og en plan hvis både bil og redder driver videre. Unngå å gjøre amerikanske dybde- og hastighetstall til beslutningsgrenser for norske kjøretøy eller vassdrag.