Evakuering når noen trenger ekstra hjelp

Når en person trenger hjelp til å rømme, må mannskapene finne ut hva vedkommende faktisk kan gjøre, ikke slutte det ut fra alder, rullestol eller diagnose. Spør kort om personen kan gå, stå, bruke trapper, se og høre beskjeder, og om hjelpemidler, assistent eller medisinsk utstyr trengs videre. Ved institusjoner og kjente risikoobjekter bør dette være del av innsatsplanleggingen sammen med ansatte som kjenner bygget og beboerne. Kontroller også hvilke rømningsveier, brannskiller og hjelpemidler som faktisk er tilgjengelige. Ved akutt fare går livreddende uttak først; ellers kan en kort avklaring spare tid og redusere risikoen for feil løft eller feil rute.

Personer med redusert bevegelse kan trenge alt fra en arm til støtte til full bæring. Spør hvordan de vanligvis forflytter seg og om de kan bidra i overføringen. Vurder ruten med trapper, terskler, røyk, bredde og tilgjengelig mannskap før uttak. Bruk egnet utstyr og innøvde metoder når det er tid og forholdene tillater det; improvisert bæring kan skade både pasient og mannskap. Ta med rullestol, rullator eller andre nødvendige hjelpemidler når det er forsvarlig, eller meld tydelig til mottak hvor de står dersom de må bli igjen.

Ved nedsatt hørsel må beskjeden nå fram visuelt eller ved direkte kontakt. Se på personen, få oppmerksomhet, bruk korte tegn eller skrift når det fungerer, og kontroller at retning og oppgave er forstått. Et høreapparat gir ikke nødvendigvis forståelig tale i støy. Ved nedsatt syn: si hvem du er, hva som skjer og hvor dere skal; beskriv dør, trapp og hindringer underveis. Spør om personen vil ta armen din som ledsaging, og fortell når dere er framme. Unngå å trekke eller skyve uten forklaring når situasjonen gir rom for kommunikasjon.

En person som ikke reagerer på en beskjed, kan ha vansker med å høre, forstå, orientere seg eller uttrykke seg. Bruk enkle og konkrete setninger, én oppgave om gangen, og vis retningen. Si hvem du er og hva som skal skje nå; gjenta rolig ved behov. Spør ledsager eller personale om personens vanlige kommunikasjonsmåte dersom de er tilgjengelige. Vernemaske, hjelm, røyk, sirener og mange samtidige stemmer kan gjøre situasjonen mer uoversiktlig. Gi tydelig informasjon videre til den som overtar personen, blant annet om hjelpemidler eller kommunikasjonsbehov.

Øvingen bør prøve den rømningen bygget og virksomheten faktisk er avhengig av. Dersom en beboer trenger hjelp til å forstå alarmen, åpne dører, bruke hjelpemiddel eller komme ned en trapp, må dette være med i scenarioet. Avklar på forhånd hvem som skal varsle, hvem som hjelper, hvor personen kan vente trygt, og om redningsmannskapene kan nå fram med utstyret de har. La personer med relevant erfaring eller deres representanter bidra i planleggingen, slik at behov ikke bare antas utenfra. Øv også på svikt i én forutsetning, som stengt rømningsvei eller uteblitt personell, men legg grenser som gjør øvingen trygg for deltakerne.

Etter øvelsen bør man sammenligne planen med det som faktisk skjedde: Ble alle nådd av alarm og beskjed? Var antall hjelpere, tidsbruk, dører, heisforutsetninger og tilgjengelig hjelpemateriell realistisk? Kom informasjon om personer som trengte hjelp videre til 110 og innsatsleder? Registrer konkrete hindringer og hvem som retter dem, og prøv endringen i en ny øvelse. En øvelse som bare bekrefter at folk fant utgangen, sier lite om den assisterte rømningen fungerer når personer, bemanning eller røykforhold er annerledes.